Dragene dro mot øst av Synne Helene Hagen

Da tjenestemennene fant anbefalingsbrevet fra rektor Merkur var Irlin fortapt. De ødela alle bøkene hennes og tok henne med seg i bilen, bort fra familien og alt som var kjent. Hun satt stiv av skrekk i baksetet, men fikk plutselig øye på noe som glimtet under setet. Hun lot som om hun knyttet støvlene og fikk tak i det som viste seg å være et slags gudebilde av en hund med fjær. Det var denne figuren, sammen med stemmen som snakket til henne, som gjorde at hun fikk bilen til å kjøre av veien. Stemmen ropte "Løp",og Irlin løp. Men hvor skulle hun dra? Hvor kunne hun gjemme seg?
Da hun kom til jernbanesporet og et stort tog kom sigende visste hun at det var den sjansen hun hadde. Hun hoppet på siste vogn og klarte å komme ombord.
Mange liker ikke tarnere, og det fikk hun fort merke på toget. Heldigvis blir hun kjente med en hyggelig mann,en Blatlucianer, som spør om å få sitte ved bordet hennes i spisevogna. Det blir et kort bekjentskap da, men denne mannen skal få betydning for henne senere.
Så langt høres det kanskje ut som om det kunne vært en historie fra vår egen verden? Det er det ikke. Forfatteren har bygget opp et helt eget univers med ulike land og folk som igjen har mange ulike egenskaper. Men som i vår verden er det noen som vil godt, andre er onde, noen jobber for fellesskapet, mens andre kun går for egen vinning. Jeg er veldig glad i trær og ble ekstra fascinert av Blatlucianernes nære tilknytning til og påvirkningen som trær og mennesker har på hverandre. Og så elsker jeg griffen, Ritrat.
Jeg vil låne denne