Minus 14 av Espen Dekko

Tobias sitter ofte på benken i busskuret, også i regn og kulde, men typen til moren hans er en dust, han orker ikke være hjemme.
En gang stoppet Magnus og lurte på om han skulle sitte på i bilen. Magnus er grei, helt annerledes enn broren, Adrian.
Adrian går i klassen til Tobias, han er en dritt. Helt fra skoleturen for over et år siden har Tobias vært skyteskive for overgrep fra Adrian og gjengen hans. Han sier ikke noe om det hjemme, han sier ikke noe på skolen, han tenker at det vil gå over.
Det går ikke over! Da Adrian & co knuser gitaren han akkurat hadde fått av faren og da de slipper ut hestene til Dia, jenta han er så glad i, da har han fått nok. Han henter den skarpeste kniven i skuffen hjemme og går mot skolen.

Jeg måtte faktisk lese en annen bok underveis, det ble så vondt, så sårt, å lese om denne guttens gjentatte nedturer og stille, ensomme kamp.
Jeg håper mange lærere vil lese boka , det kan åpne for "bedre syn". Og jeg håper alle som er i en situasjon som Tobias kan se at å åpne opp, fortelle, snakke med noen, lenge før situasjonen blir så dramatisk som her, er en mye bedre løsning.
Jeg vil låne denne

A list of cages av Robin Roe

Denne boka er bare så bra!

Julian har det ikke greit. Han har ingen venner. Klærne hans er for små og de er slitte og stygge. Han har ikke mobil eller PC og han gjør det ikke særlig bra på skolen. Han er utrygg og har funnet et bortgjemt rom på skolen hvor han spiser maten sin i fred.

Adam har ADHD. Men han er medisinert. Han har allikevel masse energi og har et smil og noen ord til alle han møter. Han er ei stjerne uten å være klar over det selv.

Og så møtes Adam og Julian, igjen, siden Adam har blitt bedt om å følge Julian til skolepsykologen. Julian var fosterbroren til Adam, men så kom en fjern slektning og overtok omsorgen for han. Litt etter litt får Adam lirket Julian ut av ensomheten, han drar han med i sin egen gjeng, selv om de er flere år eldre ogg Julian får et nytt liv.

Faren er bare at onkelen skal få vite om det. Onkelen som er så streng, som er full av hån og ikke tillater at Julian har et liv. Onkelen som ber Julian hente pisken i skapet hver gang han mener Julian har opponert. Og så faller slagene over den nakne, spinkle guttekroppen.

Boka er utrolig godt skrevet, den er så sår og vond at jeg nesten ikke kunne fortsette, men den forteller oss at vi skal bry oss, være nysgjerrige, om vi føler at noe er galt. Og den gir håp fordi det alltid er noen der ute som er gode og rettferdige og som er villige til å ta opp kampen mot de som gjør andre vondt.

Jeg vil låne denne