Havet i enden av veien av Neil Gaiman

"Ingen kom i det sjuende fødselsselskapet mitt". Slik starter første kapittel i Gaimans nye bok, og det er hjerteskjærende. Hovedpersonen, som nok har mye av Gaiman selv i seg, er en litt nerdete guttunge som heller flykter inn i bøkenes verden enn å spille ball, noe faren aldri helt klarer å godta.
En god venn blir katten han kaller Fluffy. Den blir dessverre overkjørt av en opal-leter som var en av leieboerne som leide rommet hans. Han ble fryktelig lei seg for at katten døde, og han hatet at de leide ut rommet hans, men de trang pengene.
Opal-leteren ble ikke boende lenge, han tok livet av seg og politiet kom og gutten ble tatt hånd om av folkene på nabogården.
De var tre generasjoner kvinner på nabogården og gutten fikk god mat og varm melk rett fra kua. Lettie, den yngste kvinnen, en jente som kanskje var elleve år, fortalte at andedammen nede i hagen egentlig var et hav. Han kunne først ikke tro det, men fikk siden erfare at det var et hav - et stort et, med høye bølger.
Kvinnene på nabogården tilhørte absolutt en annen verden, og de hadde kontakt med denne verdenen, og de hadde levd mye lenger enn alle andre. Lettie tok ham med til den andre siden av virkeligheten på et oppdrag for å unngå mer død i denne. Men gutten gjorde noe dumt, og ondskapen truet livet hans. Heldigvis reddet Lettie livet hans, selv om hun nesten døde selv.
Da han mange år sender kommer til gården og spør om han har bestått, om han var verdt å redde, svarer bestemoren:" Man består eller stryker ikke som menneske, vennen min". Det er jo en trøst, tenker jeg.
Boka står på voksenavdelingen, er ganske tynn og handler om en tøff oppvekst, men har med seg Gaimans typiske fantasiaktige måte å se verden på og jeg tenker den passer like bra for unge, gode lesere!
Jeg vil lese denne