Det handler om ensomhet. Stor ensomhet. Både den fysiske ensomheten når et barn blir overlatt til seg selv, venter, tør ikke sove, men også den andre ensomheten, når mor, den eneste voksenpersonen, ikke har noe trøst å gi, men selv er så ensom at hun rømmer inn i rus og fortvilelse.Og alle "fedrene" som kom og gikk. Den ene som gjorde livet lettere, som så den lille jenta, som ville være en far. Men også de andre, og særlig DEN andre, som endret alt. Som ga jenta skyldfølelse fordi hun var vakker, fordi hun var et barn, fordi hun var der, da, etter at Mor sovnet.
Det er ikke mye vakkert ved denne boka, kun den nakne, brutale virkeligheten til Charlotte. Jenta som blir så tøff at hun ikke føler smerte. Som selv plager andre og etter hvert finner trøst i morens piller. Jenta som holder stand mot alle i hjelpeapparatet og ikke åpner opp om hva som ødela henne så grusomt. Ikke før hun er voksen og for første gang i livet møter noen som kanskje, utrolig nok, kan elske henne og ikke bare kroppen hennes, først da begynner hun å lage en liten sprekk inn til den hun kunne vært og kanskje kan bli.
Jeg vil låne denne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar