Evna av Siri Pettersen

Helt rå!
Dette er tredje og siste bok i Ravneringene og den innfrir veldig. Siri Pettersen klarer å gjøre det så spennende, så brutalt, så svart og grått, så perfekt!
Rime kommer tilbake til Ymslanda, mens Hirka kommer seg igjennom steinsirkelen til Dreysil, landet til de blinde eller de likfødte som folk i Ymslanda er så redde for. Folket med de melkehvite øynene, med klørne, folket som kan lege seg selv og lever i tusen år. Folket som kaller seg selv Umpiri og som tåler alt. Og hun, Hirka, hører til her, hun er datter av Graal, sønn  av Raun av Modrasmes hus. Hun må etter hvert vises fram for hele folket, men først må hun lære reglene i dette snodige landet inne i og under isen. Og hun må lære språket. Og det må gå fort.
Men Hirka er ikke den som blindt adlyder gjeldende regler, hverken i Ymslanda, i landet hvor Menskr bor eller her, så hun ramler i det med det samme når hun benåder mannen som løsnet pilen som fikk en mann drept akkurat idet hun kom igjennom sirkelen. Men hun hørte at han gjorde det på ordre, han kan derfor ikke lastes, mener hun, men hun kjenner ikke reglene.
Tanken på Rime og kysset som fikk hele henne til å skjelve, Rime som sikkert tror hun er død, mannen som drepte Naiell hvis hjerte hun bærer med seg inn i dette landet. Rime, medlem av Kolkagga, de fryktede skyggene, krigerne som en gang skal hjelpe henne. Men Rime sliter i sin verden og selv Kolkagga kan ødelegges.
Målet hennes? Det har hun enda ikke klart for seg, men hun må gjøre et forsøk på å skape fred. Hun må kjenne Evna, hun må kunne favne, hun må bli født på ny - ravnefødt, først da kan hun redde verden og kanskje seg selv. Og Rime.
Jeg anbefaler Ravneringene veldig og krysser fingre for at Maipo film klarer å gjenskape forfatterens fantastiske univers! Og igjen, jeg liker ravner!
Jeg vil låne denne