Emilia skulle egentlig vært gutt og het Emil. Hun er ikke spesielt glad i navnet sitt. Hun er ikke spesielt glad i seg selv i det hele tatt. Hun vet faktisk ikke om moren hennes er glad i henne heller.Moren og faren er skilt. Emilia gjorde flere forsøk på å være litt hos begge, men moren stilte alle slags snodige spørsmål når hun hadde vært hos faren, så hun orket ikke mer.
Nå skal moren selge barndomshjemmet og Emilia skal flytte til faren. Moren synes at faren kan "prøve å ha henne litt". Emilia gruer litt, men det er ikke mye hun kommer til å savne.
Og det blir faktisk ganske fint å bo hos faren. Hun får kjøpe inn de tingene hun vil ha og hun får gjøre som hun vil i huset. Og en dag møter hun ei jente i byen, ei jente som ikke viker med blikket, ei som hun kanskje kunne blitt venn med?
Dette er en ungdomsbok, men mange voksne som kommer i samme livssituasjon som foreldrene til Emilia, burde lese boka. Det er ofte barna som får den største trøkken ved et samlivsbrudd.
Jeg vil låne denne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar