Julian har det ikke greit. Han har ingen venner. Klærne hans er for små og de er slitte og stygge. Han har ikke mobil eller PC og han gjør det ikke særlig bra på skolen. Han er utrygg og har funnet et bortgjemt rom på skolen hvor han spiser maten sin i fred.
Adam har ADHD. Men han er medisinert. Han har allikevel masse energi og har et smil og noen ord til alle han møter. Han er ei stjerne uten å være klar over det selv.
Og så møtes Adam og Julian, igjen, siden Adam har blitt bedt om å følge Julian til skolepsykologen. Julian var fosterbroren til Adam, men så kom en fjern slektning og overtok omsorgen for han. Litt etter litt får Adam lirket Julian ut av ensomheten, han drar han med i sin egen gjeng, selv om de er flere år eldre ogg Julian får et nytt liv.
Faren er bare at onkelen skal få vite om det. Onkelen som er så streng, som er full av hån og ikke tillater at Julian har et liv. Onkelen som ber Julian hente pisken i skapet hver gang han mener Julian har opponert. Og så faller slagene over den nakne, spinkle guttekroppen.
Boka er utrolig godt skrevet, den er så sår og vond at jeg nesten ikke kunne fortsette, men den forteller oss at vi skal bry oss, være nysgjerrige, om vi føler at noe er galt. Og den gir håp fordi det alltid er noen der ute som er gode og rettferdige og som er villige til å ta opp kampen mot de som gjør andre vondt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar