Jentene er alltid etter henne. Hvorfor vet hun ikke, hun tenker at det er fordi huden hennes er mørk. På skolen er det ingen voksne som tør ta tak i problemene. Hjemme er det heller ingen hjelp å få, moren sløver rundt og ser TV-serier hele dagen, hun har gitt opp og bryr seg ikke om Mathilde skipper skolen. Så da gjør hun det og forsvinner inn i den eneste verdenen som gir henne glede, spillet FoM. Der har hun sin eneste sanne venn, Xiu. Han får etter hvert den virkelige historien hennes, og til slutt får hun hans....Og så er det Eddie, da, den lille, skjønne hunden deres. Hun har dårlig samvittighet fordi hun går for lite tur med han, men denne kvelden går de og det er da de treffer jentene. Det blir et basketak og både Mathilde og Eddie havner i den strie elva. Da hun kommer til seg selv er hun på sykehuset, hun ble reddet av en mann.
Denne hendelsen, som var et grusomt angrep, blir selvfølgelig snudd helt på hodet og skolen og rektor, jentene og redningsmannen blir rost opp i skyene. Mathilde sier ingenting, det nytter allikevel ikke.
Denne boka er utrolig spennende, samtidig som den gjør meg rasende. Flere ganger måtte jeg snik-titte bakover i boka før jeg turde lese videre.
Jeg vil låne denne
